Globale arbeidstakerrettigheter

(Denne artikkelen står i dag i Klassekampen)

Nå i juni samles representanter for medlemslandenes arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringer for å drøfte viktige globale arbeidslivsspørsmål på ILO-konferansen i Geneve. Denne konferansen er uten tvil den viktigste arenaen i verden for spørsmål knyttet til arbeidslivet. Både Angela Merkel fra Tyskland og Russlands Vladimir Putin er ventet til årets konferanse.
ILO er FNs organisasjon for arbeidslivet, etablert for å bedre levekår, arbeidsforhold og muligheter for arbeidere verden over. ILO baserer sitt arbeid på vedtak av internasjonale konvensjoner og anbefalinger. Organisasjonen driver også globalt bistandsarbeid med faglig samarbeid og kunnskapsoverføring, for å bistå medlemslandene med å slutte seg til, gjennomføre og håndheve de internasjonale konvensjonene og anbefalingene.

Dette bidrar til styrket arbeidsvern, sosiale rettigheter, demokratisering, sysselsetting og bekjempelse av fattigdom.

ILOs overordnede målsetning er: Å arbeide for sosial rettferdighet gjennom anstendig arbeid. The ”Global Job Pact” ble vedtatt under arbeidskonferansen i 2009. Det er verktøy til bruk i medlemslandene for å holde fokus på sysselsetting og sosial beskyttelse for å komme ut av den globale krisen.

”Å bygge en fremtid med anstendig arbeid” er overskriften for ILOs arbeidskonferanse 2011 som er nummer 100 i rekken.

I dag 10. juni, legger verdens globale fagorganisasjon (ITUC) frem sin årlige rapport over brudd på faglige rettigheter i 2010 her på ILO-konferansen. Colombia fortsatt er et av de farligste land i verden å være fagorganisert i. Der ble 49 fagorganiserte brutalt myrdet i 2010, halvparten av det totale antallet. 75 mottok dødstrusler, og 2500 ble arrestert.

Fortsatt er det slik at faglige tillitsvalgte trakasseres og drepes bare fordi de har organisert seg og kjemper for retten til å være fagorganisert og føre kollektive forhandlinger.

Land i Latin Amerika er fortsatt verstingene når det gjelder brudd på faglige rettigheter, men denne våren har vi også sett hvordan fagorganiserte i arabiske land som Egypt, Bahrain og Tunis forfølges og trakasseres. I Gulf- statene, der det er særlig mange migrantarbeidere, ser vi stygge overgrep mot arbeidsledige arbeidstakere som kommer dit for å tjene til livets opphold for seg og sine familier.

Dette kan vi ikke tolerere. Arbeidstakere verden over har rett til anstendig arbeid, trygge arbeidsvilkår og ei lønn å leve av. Organisasjons- og forhandlingsretten er en grunnleggende rettighet. Å sette fokus på dette, er ILOs viktigste oppgave.

Et av de faste punktene på konferansen er gjennomgang av rapporten om oppfølgning av ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen. I år vil den globale rapporten omhandle avskaffelse av forskjellsbehandling i arbeid og sysselsetting. I tillegg skal minstestandarder for trygderettigheter, arbeidsmarkedsadministrasjon og Arbeidstilsyn diskuteres.

Den saken det er knyttet mest spenning og forventning til i år, og som Klassekampen omtalte tidligere denne uka, er om arbeidsforholdene til såkalte Domestic Workers, altså arbeidere i private hjem, for eksempel hushjelper. Dette er en arbeidstakergruppe som ofte blir utnyttet på det groveste og som har få rettigheter som kan beskytte dem mot utnyttelse. I Norge betrakter mange au pairer som det samme som hushjelper, bare billigere. Vårt mål har hele tiden vært at ILO må vedta en konvensjon som sikrer rettighetene til denne utsatte gruppen. I skrivende stund ser det lyst ut med tanke på å få vedtatt konvensjonen i løpet av årets konferanse.
Jeg pleier å si at ILO-konferansen er verdens viktigste arena for utvikling av arbeidstakerrettigheter. Hvis vi får vedtatt en konvensjon for domestic workers, har jeg fortsatt mine ord i behold.