På dette videointervjuet oppsummerer jeg kort årets ILO-konferanse. Videoen er publisert på den nye kunnskapsportalen; arbeidslivet.no
Videoen ser du her: http://www.arbeidslivet.no/Internasjonalisering/ILO/Trine-Lise-Sundnes-oppsummerer-ILO-konferansen/
torsdag 14. juni 2012
Aung San Suu Kyi på ILO-konferansen
I dag besøkte Aung San Suu Kyi ILO-konferansen i Geneve. Det er hennes første besøk i Europa siden 1988. Det var et helt magisk øyeblikk da hun entret salen og ble møtt med stående applaus som varte lenge.
Hennes besøk viser ILOs legitimitet og understreker den viktige rollen ILO har spilt i demokratiseringsprosessen i Burma siden 1997. Det er et stort øyeblikk i ILOs historie at hun velger ILOs konferanse som første stopp på sin første tur til Europa siden hun ble løslatt.
Suu Kyi er Burmas mest profilerte demokratiaktivist, og mangeårig leder av Nasjonalligaen for demokrati (NLD). I 1991 ble hun tildelt Nobels fredspris in absentia.
Aung San Suu Kyi ble satt i husarrest i Burma i 1990. Først i 2010 ble hun satt fri. I 2012 ble det avholdt valg på ny nasjonalforsamling og Suu Kyi og 42 partifeller ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i et suppleringsvalg.
I Geneve ble hun ønsket velkommen av avtroppende generalsekretær i ILO, Juan Somavia.
I sitt innlegg på ILO-konferansen la Suu Kyi vekt på at hennes forhold til ILO har vært en del av hennes ansvar som politiker.
-Vi må hindre utnyttelse av mennesker. Vi trenger investeringer i landet mitt, det vil styrke demokratiprosessen. Vi trenger sterke demokratiske institusjoner som vil respektere menneskerettigheter. Ingen land kan kalle seg utviklet før innbyggerne kan leve uten frykt, sa Suu Kyi fra talestolen.
 |
| Aung San Suu Kyi på ILO-konferansen |
- Arbeidsløshet er et stort problem blant ungdom, men håpløshet er et større problem. Ledigheten fører også til store problemer knyttet til alkohol og annen rus, sa hun.
Hun sa også at Burma trenger fagforeninger i alle deler av arbeidslivet, ikke bare i industrien.
Til slutt tok Suu Kyi opp situasjonen til burmesiske arbeidere som har flyktet til Thailand.
-80 prosent av migrant arbeidere i Thailand er fra Burma. Disse arbeiderne har svak beskyttelse. Verken Burma eller Thailand har utviklet politikk for disse arbeiderne, sa hun
Hun ønsket oss alle velkommen til Burma. For å se med egne øyne, endringene som er gjort.
-Potensielle investorer må tenke på oss som bor der også, ikke bare på seg selv, sa hun.
-Det er 30 år siden sist jeg var i Geneve. Jeg kjenner ikke byen igjen, men hjertet mitt kjenner igjen vennligheten og samarbeidsånden, avsluttet Suu Kyi.
Vi fikk se en meget oppegående og engasjert politiker som redegjør for sitt lands store utfordringer, men som også har klare tanker om hvilke tiltak som kan bringe landet hennes framover og skape vekst og nytt håp.
I går vedtok ILO-konferansen å lette på noen av restriksjonene de har hatt på Burma. Suu Kyi uttrykte stor glede over den beslutningen. Les mer om vedtaket her:
onsdag 13. juni 2012
Besøk på Geneveskolen
Hvert år, når elevene på Geneveskolen legger fram sine prosjektoppgaver forsøker jeg å være tilstede å høre hva de har fått ut av oppholdet. I dag var det klart for årets tur.
Skolen følger hvert år ILOs internasjonale arbeidskonferanse i Genève. Kurset varer i 4 uker. Lærerne kommer fra Norden, mens forelesere og gjester representerer det internasjonale miljøet. Her har 40 engasjerte deltakere fra de nordiske landene lært om ILO og internasjonal politikk, samt om nordisk samarbeid i internasjonal sammenheng. Kurset arrangeres i nært samarbeid ILO og den internasjonale fagbevegelsens ulike organisasjoner.
Den siste uka av oppholdet sitt holder de til i den lille byen Rolle, noen få mil utenfor Geneve.
Det er alltid spennende å høre hvilke områder kursdeltakerne har valgt å jobbe med. I år var det blant annet noen som hadde sett på utfordringene knyttet til forholdene domestic workers jobber under, situasjonen i Guatemala og streikeretten. Jeg er skikkelig stolt av årets elever, her er det mange som vil være til stor nytte for både nordisk og internasjonal fagbevegelse framover!
Skolen følger hvert år ILOs internasjonale arbeidskonferanse i Genève. Kurset varer i 4 uker. Lærerne kommer fra Norden, mens forelesere og gjester representerer det internasjonale miljøet. Her har 40 engasjerte deltakere fra de nordiske landene lært om ILO og internasjonal politikk, samt om nordisk samarbeid i internasjonal sammenheng. Kurset arrangeres i nært samarbeid ILO og den internasjonale fagbevegelsens ulike organisasjoner.
Den siste uka av oppholdet sitt holder de til i den lille byen Rolle, noen få mil utenfor Geneve.
Det er alltid spennende å høre hvilke områder kursdeltakerne har valgt å jobbe med. I år var det blant annet noen som hadde sett på utfordringene knyttet til forholdene domestic workers jobber under, situasjonen i Guatemala og streikeretten. Jeg er skikkelig stolt av årets elever, her er det mange som vil være til stor nytte for både nordisk og internasjonal fagbevegelse framover!
Her er jeg sammen med Geirmund Jor fra Fagforbundet
Her er jeg og rektor Marianna Traustadottir
og lærer Ann-Mari Schwartz
tirsdag 12. juni 2012
Dagens innlegg på ILO-konferansen
I dag holdt jeg mitt hovedinnlegg på ILO-konferansen på vegne av de norske arbeidstakerne.
I innlegget la jeg vekt på følgende:
Jeg takket avtroppende General Direktør Juan Somavia for hans innsats i ILO. Han har vært leder siden 1999 og under hans lederskap har ILO utviklet seg til å bli en sterk FN aktør. Han kan blant annet ta æren for at Decent Work har kommet høyt opp på den internasjonale agendaen under hans lederskap. Jeg benyttet samtidig anledningen til å gi ros til den norske regjeringen for at de stiller tydelige krav til våre samarbeidsland om at ILOs kjernekonvensjoner skal integreres i utviklingsprosjekter og i handelsavtaler. Somavia fikk også skryt for å ha utviklet gode relasjoner mellom ILO og Verdensbanken og IMF slik at arbeidstakerrettigheter og sosial beskyttelse kan integreres i deres arbeid.
Jeg uttrykte også glede og forventinger over at Guy Ryder nå er valgt til ny generalsekretær for ILO. Han kjenner vi godt og vi har stor tro på at han tar ILO flere skritt i riktig retning.
Jeg la også vekt på den sjokkerende og negative opplevelsen vi har hatt med arbeidsgiverne i applikasjonskomiteen i år. At de nekter å anerkjenne streikeretten som en integrert del av konvensjon 87 og deres angrep på ekspertkomiteen og lovavdelingen til ILO. Vi er bekymret for denne holdningen og hva den kan føre til. Vi mener det må være klare, internasjonale regler som beskytter arbeidstakere som kjemper for sine rettigheter, inkludert streikeretten. Jeg advarte om hva denne holdningen kan føre til i land som Bahrain, Guatemala, Zimbabwe og Colombia hvor arbeidstakere har behov for internasjonal beskyttelse for å kunne kjempe for sine rettigheter.
Til slutt snakket jeg om situasjonen i de okkuperte palestinske områdene . Dessverre blir palestinernes situasjon verre og verre. Israelernes illegale bosettinger øker. Det gjør også arbeidsledigheten i den palestinske befolkningen. Jeg understreket vår støtte til det palestinske folk og deres rett til å leve uten okkupasjon!
Helt til slutt uttrykte jeg skuffelse over at kvinnedeltakelsen på ILO-konferansen er nedadgående og at dette representerer et demokratisk problem vi må ta alvorlig. Governing Body (styret) må ta tak i dette slik at vi får gjort noe konkret med dette.
I innlegget la jeg vekt på følgende:
Jeg takket avtroppende General Direktør Juan Somavia for hans innsats i ILO. Han har vært leder siden 1999 og under hans lederskap har ILO utviklet seg til å bli en sterk FN aktør. Han kan blant annet ta æren for at Decent Work har kommet høyt opp på den internasjonale agendaen under hans lederskap. Jeg benyttet samtidig anledningen til å gi ros til den norske regjeringen for at de stiller tydelige krav til våre samarbeidsland om at ILOs kjernekonvensjoner skal integreres i utviklingsprosjekter og i handelsavtaler. Somavia fikk også skryt for å ha utviklet gode relasjoner mellom ILO og Verdensbanken og IMF slik at arbeidstakerrettigheter og sosial beskyttelse kan integreres i deres arbeid.
Jeg uttrykte også glede og forventinger over at Guy Ryder nå er valgt til ny generalsekretær for ILO. Han kjenner vi godt og vi har stor tro på at han tar ILO flere skritt i riktig retning.
Jeg la også vekt på den sjokkerende og negative opplevelsen vi har hatt med arbeidsgiverne i applikasjonskomiteen i år. At de nekter å anerkjenne streikeretten som en integrert del av konvensjon 87 og deres angrep på ekspertkomiteen og lovavdelingen til ILO. Vi er bekymret for denne holdningen og hva den kan føre til. Vi mener det må være klare, internasjonale regler som beskytter arbeidstakere som kjemper for sine rettigheter, inkludert streikeretten. Jeg advarte om hva denne holdningen kan føre til i land som Bahrain, Guatemala, Zimbabwe og Colombia hvor arbeidstakere har behov for internasjonal beskyttelse for å kunne kjempe for sine rettigheter.
Til slutt snakket jeg om situasjonen i de okkuperte palestinske områdene . Dessverre blir palestinernes situasjon verre og verre. Israelernes illegale bosettinger øker. Det gjør også arbeidsledigheten i den palestinske befolkningen. Jeg understreket vår støtte til det palestinske folk og deres rett til å leve uten okkupasjon!
Helt til slutt uttrykte jeg skuffelse over at kvinnedeltakelsen på ILO-konferansen er nedadgående og at dette representerer et demokratisk problem vi må ta alvorlig. Governing Body (styret) må ta tak i dette slik at vi får gjort noe konkret med dette.
mandag 4. juni 2012
ILO: 20,9 millioner mennesker er ofre for tvangsarbeid
I følge en rapport ILO la fram sist fredag anslås det at det er 20, 9 millioner tvangsarbeidere i verden. De er i jobber som de er tvunget eller narret inn i og ikke kan forlate. En stor del av tvangsarbeiderne er ofre for direkte menneskehandel, det være seg til seksuell utnyttelse eller annet tvangsarbeid.
Ser man på andelen tvangsarbeidere per 1000 innbyggere, viser det seg overraskende nok at andelen er høyest i landene i Sentral og Sørøst Europa med 4,2 per 1000 innbyggere, Afrika med 4,0, Midtøsten med 3,4, Asia og Pacific 3,3, Latin-Amerika 3,1, mens EU og andre utviklede økonomier har 1,5 personer per tusen innbyggere.Kvinner og jenter er klart i flertall med 11,4 millioner, mens 9,5 millioner menn og gutter er tvangsarbeidere. Antall barn i tvangsarbeid utgjør hele 5,5 millioner.
90 prosent av tvangsarbeiderne er fanget i privat virksomhet. Av disse er det 22 prosent som er ofre for seksuell utnyttelse, mens 68 prosent er i tvangsarbeid i næringer som jordbruk, bygg- og anleggsvirksomhet, husarbeid eller i industrien. Resten finner vi i statlige former for tvangsarbeid som i fengsler, i statlig militært arbeid eller i væpnede opprørsstyrker.
Les mer her: www.ilo.org/forcedlabour
onsdag 4. januar 2012
På tide med plan B snart?
De 1,4 milliarder som lever i ekstrem fattigdom har lite å se fram til i en verden med økonomisk stagnasjon. Det kan se ut til at regjeringer og institusjoner rundt i verden har valgt en kurs som vil øke ledigheten og øke forskjellene. Arbeidstakerettigheter blir angrepet fra bl.a. OECD, IMF og EU kommisjonen, med krav om fleksibilitet som vil føre til ytterligere inntektsforskjeller.
Ved inngangen til det nye året er dessverre framtidsutsiktene mørke for en stor del av Europas befolkning. Mange arbeidstakere i europeiske land merker nå den økonomiske nedgangen på kroppen. Enkelte land har mistet kontrollen over økonomien og virkemidlene som settes i verk for å få økonomien på rett kjøl merkes godt av de vanlige lønnsmottakerne. Innstrammingstiltakene har også den effekt at lønnsmottakerne blir færre. I enkelte land har nå ledigheten bitt seg fast på godt over 10 prosent i noen land over 20 prosent. Ledigheten blant de yngste er høyere enn gjennomsnittet.
For eksempel nærmer Spania seg snart 5 millioner arbeidsledige. Etter en økning på 145 000 arbeidsledige i tredje kvartal 2011 så er ledighetsprosenten på 21.56. Noe som er det høyeste tallet siden 1996. Landets laveste ledighet ble registrert i 2007 når den var på 8 prosent. Syv av ti som har blitt arbeidsledige jobbet innenfor bygg og anlegg.
Europas problemer kan ikke løses gjennom innstrammingstiltak alene. Fagbevegelsen anerkjenner at enkelte stats budsjetter trenger å balanseres også med kutt, men det må være en riktig balanse mellom velferd og lønn på den ene siden og skatt på den andre siden.
Partene i arbeidslivet og myndighetene må sammen komme fram til tiltak, på den måten forplikte seg til en felles samfunnskontrakt. ILOs standarder må tas i bruk, for å styrke arbeidstakerrettighetene, legge til rette for sysselsettingstiltak som skaper vekst og føre en velferdspolitikk som er der for de som er berørt av krisa. Vi trenger en politikk som er tro mot den sosiale dialog og trepartsforpliktelsene. Slik G20-møtet i Toronto i 2010 slo fast; de var faste i troen på at sysselsetting og inkludering må stå i sentrum i de handlinger de beslutter for å gjenskape vekst og tillit. Det er på tide å omsette dette til praksis.
ILO, FNs organisasjon for arbeidslivet, har markert seg på den internasjonale arena i de økonomiske urolige tider verden har stått overfor siden 2008. Arbeidsledighet, mangel på sosial beskyttelse og fagforeningstrenering er utfordringer for både industriland og utviklingsland. ILOs Agenda for anstendig arbeid spiller en nøkkelrolle i å skape mer rettferdig globalisering og bærekraftig vekst drevet av økt sysselsetting. Organisasjonen driver også globalt bistandsarbeid med faglig samarbeid og kunnskapsoverføring, for å bistå medlemslandene med å slutte seg til, gjennomføre og håndheve de internasjonale konvensjonene og anbefalingene
Europeiske beslutningstakere står overfor vanskelige dilemmaer. Arbeidsledigheten som nå skyter fart i flere Europeiske land må tas på alvor. Den fører til fattigdom og håpløshet. Mange land velger å skjære inn til beinet i de offentlige budsjettene. Arbeidstakerne betaler prisen. Innstrammingstiltak skaper ikke flere jobber. Færre jobber betyr færre lønnsmottakere og flere blir avhengige av trygd for å overleve. Ofte en trygd som plasserer folk langt nede på fattigdomsstatistikken. Løsningen ligger i å skape flere jobber. En vanskelig, men uhyre viktig oppgave som må gjøres nå!
Løsningen for Europa må være at arbeidslivets parter sammen med myndighetene blir enige om tiltak som fungerer og som er til å leve med for alle parter. Dette er ikke enkelt, men helt klart en forutsetning for at alle parter skal ha tillitt til de tiltak som iverksettes. Tiden er inne for den store samfunnskontrakten.
(Denne artikkelen ble publisert i Klassekampen 4. januar 2012)
Ved inngangen til det nye året er dessverre framtidsutsiktene mørke for en stor del av Europas befolkning. Mange arbeidstakere i europeiske land merker nå den økonomiske nedgangen på kroppen. Enkelte land har mistet kontrollen over økonomien og virkemidlene som settes i verk for å få økonomien på rett kjøl merkes godt av de vanlige lønnsmottakerne. Innstrammingstiltakene har også den effekt at lønnsmottakerne blir færre. I enkelte land har nå ledigheten bitt seg fast på godt over 10 prosent i noen land over 20 prosent. Ledigheten blant de yngste er høyere enn gjennomsnittet.
For eksempel nærmer Spania seg snart 5 millioner arbeidsledige. Etter en økning på 145 000 arbeidsledige i tredje kvartal 2011 så er ledighetsprosenten på 21.56. Noe som er det høyeste tallet siden 1996. Landets laveste ledighet ble registrert i 2007 når den var på 8 prosent. Syv av ti som har blitt arbeidsledige jobbet innenfor bygg og anlegg.
Europas problemer kan ikke løses gjennom innstrammingstiltak alene. Fagbevegelsen anerkjenner at enkelte stats budsjetter trenger å balanseres også med kutt, men det må være en riktig balanse mellom velferd og lønn på den ene siden og skatt på den andre siden.
Partene i arbeidslivet og myndighetene må sammen komme fram til tiltak, på den måten forplikte seg til en felles samfunnskontrakt. ILOs standarder må tas i bruk, for å styrke arbeidstakerrettighetene, legge til rette for sysselsettingstiltak som skaper vekst og føre en velferdspolitikk som er der for de som er berørt av krisa. Vi trenger en politikk som er tro mot den sosiale dialog og trepartsforpliktelsene. Slik G20-møtet i Toronto i 2010 slo fast; de var faste i troen på at sysselsetting og inkludering må stå i sentrum i de handlinger de beslutter for å gjenskape vekst og tillit. Det er på tide å omsette dette til praksis.
ILO, FNs organisasjon for arbeidslivet, har markert seg på den internasjonale arena i de økonomiske urolige tider verden har stått overfor siden 2008. Arbeidsledighet, mangel på sosial beskyttelse og fagforeningstrenering er utfordringer for både industriland og utviklingsland. ILOs Agenda for anstendig arbeid spiller en nøkkelrolle i å skape mer rettferdig globalisering og bærekraftig vekst drevet av økt sysselsetting. Organisasjonen driver også globalt bistandsarbeid med faglig samarbeid og kunnskapsoverføring, for å bistå medlemslandene med å slutte seg til, gjennomføre og håndheve de internasjonale konvensjonene og anbefalingene
Europeiske beslutningstakere står overfor vanskelige dilemmaer. Arbeidsledigheten som nå skyter fart i flere Europeiske land må tas på alvor. Den fører til fattigdom og håpløshet. Mange land velger å skjære inn til beinet i de offentlige budsjettene. Arbeidstakerne betaler prisen. Innstrammingstiltak skaper ikke flere jobber. Færre jobber betyr færre lønnsmottakere og flere blir avhengige av trygd for å overleve. Ofte en trygd som plasserer folk langt nede på fattigdomsstatistikken. Løsningen ligger i å skape flere jobber. En vanskelig, men uhyre viktig oppgave som må gjøres nå!
Løsningen for Europa må være at arbeidslivets parter sammen med myndighetene blir enige om tiltak som fungerer og som er til å leve med for alle parter. Dette er ikke enkelt, men helt klart en forutsetning for at alle parter skal ha tillitt til de tiltak som iverksettes. Tiden er inne for den store samfunnskontrakten.
(Denne artikkelen ble publisert i Klassekampen 4. januar 2012)
mandag 8. august 2011
Hva nå, lille land?
I kjølvannet av massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet har vi fått høre mange meningsytringer fra ytterliggående politikere, grupperinger og bloggere som har sympatier med Behring Breiviks forskrudde syn på samfunnet.
En av oppgavene framover er å ta til motmæle. Skal vi skape det nye "vi" som vi så sterkt har følt på etter grusomhetene 22. juli må ytringer møtes, ikke ties i hjel.
En av de største sosiale møteplassene vi har er arbeidsplassene. I det flere og flere kommer tilbake etter endt ferie er det på tide å sette av tid til diskusjon på landets arbeidsplasser. Hvem er vi? Hvordan behandler vi hverandre? Hva slags kollega er jeg? Og hva slags omtanke har vi for andre? Ikke bare de vi kjenner, men hva slags syn har vi på våre medmennesker?
Kanskje det er en idé at hverdagsytringer ispes en dose fakta heller enn å bygge på myter som ikke eksisterer? Den store islamiseringsfaren er en av disse. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) bor det ca. 600.000 personer i Norge som selv er innvandrer eller som er barn av innvandrere. Av disse har 287.000 sin bakgrunn fra et annet europeisk land, med personer fra Polen og Sverige på topp. Og personer registrert i et muslimsk trossamfunn utgjør 90.000. Det vi kan lese ut fra tallene er at det ikke nødvendigvis er slik at folk som har en muslimsk kulturbakgrunn er mer religiøse enn folk fra en kristen kulturbakgrunn.
Likevel er det de som vil skremme oss med at det norske samfunnet vil bli totalt forandret av innvandring – og det er de som framlegger statistikk over hvor mange muslimske eller ikke-vestlige innvandrere vi vil ha i Norge om 20, 50 eller 100 år. Om det er det å si to ting: For det første stemmer slik statistikk sjelden. En norsk blogger har akkurat laget en morsom sak basert på tallene for innvandrere til Norge fra Island i 2009 og 2011. Ikke overraskende har mange islendinger flyttet ut som følge av krisa. Ut fra en 60 prosent økning i antallet islendinger i Norge kommer han til at det vil bo 72 millioner islendinger her om 40 år. Det er selvsagt bare tøys. På samme måte som det er tøys å hevde at Norge vil bli oversvømt av pakistanere, polakker eller somaliere.
Det andre man kan si, er at de som kommer som innvandrere – og ikke minst deres etterkommere – faktisk blir integrert. For et drøyt hundreår siden var Norge det landet i Europa etter Irland som hadde størst utvandring til Amerika. Likevel hadde vi netto innvandring på grunn av alle svenskene som kom hit. I dag merkes den svenske innvandringen ikke på annen måte enn at noen nordmenn har son-etternavn. Selvsagt har nordmenn og svensker likere språk og kultur enn for eksempel nordmenn og somaliere. Likevel forteller dette mye om hvordan forskjellene viskes ut over tid.
Etter 22. juli har Siv Jensen tatt selvkritikk på måten Frp har snakket om innvandrere på. Hun fortjener honnør for selvkritikken – den er tross alt påkrevet. Nå er det å håpe at den nye tonen hun varsler vil vedvare. Det er nemlig en ting som følger med de frihetene vi har i et samfunn, som ytringsfriheten – og det er ansvar. Vi må kjempe for retten til å gi uttrykk for det vi mener om samfunnet – også hvis man er bekymret for sider ved innvandringen. Men vi må også stille krav til hverandre, og ikke minst til samfunnstopper, om å ta ansvar for hvordan vi snakker om enkeltmennesker og grupper.
Tiden er kommet for å bygge ned myter gjennom å snakke med hverandre heller enn om hverandre. I de aller fleste byer og tettsteder bor det folk som ikke har sin opprinnelse der, men som møtes i fellesarenaene – ikke minst arbeidsplassene. Det er der vi må våge å snakke sammen. Å ikke fortie hatefulle ytringer, men utfordre dem. Å ikke tie når det er noe ved andres kultur vi ikke forstår, men spørre. Norge har fått en ny sjanse etter 22. juli. Den bør vi ikke la gå fra oss.
En av oppgavene framover er å ta til motmæle. Skal vi skape det nye "vi" som vi så sterkt har følt på etter grusomhetene 22. juli må ytringer møtes, ikke ties i hjel.
En av de største sosiale møteplassene vi har er arbeidsplassene. I det flere og flere kommer tilbake etter endt ferie er det på tide å sette av tid til diskusjon på landets arbeidsplasser. Hvem er vi? Hvordan behandler vi hverandre? Hva slags kollega er jeg? Og hva slags omtanke har vi for andre? Ikke bare de vi kjenner, men hva slags syn har vi på våre medmennesker?
Kanskje det er en idé at hverdagsytringer ispes en dose fakta heller enn å bygge på myter som ikke eksisterer? Den store islamiseringsfaren er en av disse. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) bor det ca. 600.000 personer i Norge som selv er innvandrer eller som er barn av innvandrere. Av disse har 287.000 sin bakgrunn fra et annet europeisk land, med personer fra Polen og Sverige på topp. Og personer registrert i et muslimsk trossamfunn utgjør 90.000. Det vi kan lese ut fra tallene er at det ikke nødvendigvis er slik at folk som har en muslimsk kulturbakgrunn er mer religiøse enn folk fra en kristen kulturbakgrunn.
Likevel er det de som vil skremme oss med at det norske samfunnet vil bli totalt forandret av innvandring – og det er de som framlegger statistikk over hvor mange muslimske eller ikke-vestlige innvandrere vi vil ha i Norge om 20, 50 eller 100 år. Om det er det å si to ting: For det første stemmer slik statistikk sjelden. En norsk blogger har akkurat laget en morsom sak basert på tallene for innvandrere til Norge fra Island i 2009 og 2011. Ikke overraskende har mange islendinger flyttet ut som følge av krisa. Ut fra en 60 prosent økning i antallet islendinger i Norge kommer han til at det vil bo 72 millioner islendinger her om 40 år. Det er selvsagt bare tøys. På samme måte som det er tøys å hevde at Norge vil bli oversvømt av pakistanere, polakker eller somaliere.
Det andre man kan si, er at de som kommer som innvandrere – og ikke minst deres etterkommere – faktisk blir integrert. For et drøyt hundreår siden var Norge det landet i Europa etter Irland som hadde størst utvandring til Amerika. Likevel hadde vi netto innvandring på grunn av alle svenskene som kom hit. I dag merkes den svenske innvandringen ikke på annen måte enn at noen nordmenn har son-etternavn. Selvsagt har nordmenn og svensker likere språk og kultur enn for eksempel nordmenn og somaliere. Likevel forteller dette mye om hvordan forskjellene viskes ut over tid.
Etter 22. juli har Siv Jensen tatt selvkritikk på måten Frp har snakket om innvandrere på. Hun fortjener honnør for selvkritikken – den er tross alt påkrevet. Nå er det å håpe at den nye tonen hun varsler vil vedvare. Det er nemlig en ting som følger med de frihetene vi har i et samfunn, som ytringsfriheten – og det er ansvar. Vi må kjempe for retten til å gi uttrykk for det vi mener om samfunnet – også hvis man er bekymret for sider ved innvandringen. Men vi må også stille krav til hverandre, og ikke minst til samfunnstopper, om å ta ansvar for hvordan vi snakker om enkeltmennesker og grupper.
Tiden er kommet for å bygge ned myter gjennom å snakke med hverandre heller enn om hverandre. I de aller fleste byer og tettsteder bor det folk som ikke har sin opprinnelse der, men som møtes i fellesarenaene – ikke minst arbeidsplassene. Det er der vi må våge å snakke sammen. Å ikke fortie hatefulle ytringer, men utfordre dem. Å ikke tie når det er noe ved andres kultur vi ikke forstår, men spørre. Norge har fått en ny sjanse etter 22. juli. Den bør vi ikke la gå fra oss.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
