Budsjettbekymring i ILO

Denne uka behandler ILOs styremøte budsjettet for 2012-13. Resultatene av krisa i mange land rammer også ILO ved at giverland som tidligere har overført ekstra penger til ILO nå er tvunget til å holde på egen lommebok. Dette gjør budsjettdrøftingene utfordrende.

Storbritannia har gått lengre enn de fleste og helt kuttet sin støtte som en av de største giverne til nå. Bak dette ligger nok ikke kravene til egen budsjettbalanse alene, men også en ideologisk og politisk tanke. ILO er det eneste FN-organet hvor arbeidslivets parter også er representert, i tillegg til regjeringene. Å ramme ILO svekker også fagbevegelsens innflytelse globalt, noe jeg kan tenke meg ikke er en fremmed tanke for den sittende regjeringen i Storbritannia.

Ryktene tilsier at Obama-administrasjonen vil ha et nullvekstbudsjett og innføring av lønnsfrys for ILOs ansatte som forsvar for fortsatt økonomisk støtte til ILO, i kampen for støtte til eget budsjettforslag hjemme, hvor offentlige lønninger er fryst.

Gjennom å svekke ILO økonomisk rammer en også fagbevegelsen og deres mulighet til å være aktive deltakere i policydiskusjonene nasjonalt. Mange av ILOs prosjekter handler nettopp om å bygge opp nasjonal fagbevegelse slik at de sammen med arbeidsgivere kan være representert ved bordet sammen med regjeringene for å utforme tiltak som kan bidra til å trygge arbeidsplasser, og dermed få økonomien på beina igjen.

I Norge har vi erfart at å bruke noe mer penger i krisetider og spare i gode tider er en riktig politikk for sysselsetting og vekst. Derfor er gledelig at den norske regjeringen står fast på sitt bidrag til ILO og er så tydelige på at det er viktig å styrke fagbevegelsen og arbeidslivets parter i dialogen med regjeringer verden over.

Å lande budsjettet for 2012-13 på en god måte er viktig i kampen for anstendig arbeid og en bedre hverdag for verdens arbeidstakere. Diskusjonene denne uka vil vise om vi klarer det.