På tide med plan B snart?

De 1,4 milliarder som lever i ekstrem fattigdom har lite å se fram til i en verden med økonomisk stagnasjon. Det kan se ut til at regjeringer og institusjoner rundt i verden har valgt en kurs som vil øke ledigheten og øke forskjellene. Arbeidstakerettigheter　 blir angrepet fra bl.a. OECD, IMF og EU kommisjonen, med krav om fleksibilitet som vil føre til ytterligere inntektsforskjeller.

Ved inngangen til det nye året er dessverre framtidsutsiktene mørke for en stor del av Europas befolkning. Mange arbeidstakere i europeiske land merker nå den økonomiske nedgangen på kroppen. Enkelte land har mistet kontrollen over økonomien og virkemidlene som settes i verk for å få økonomien på rett kjøl merkes godt av de vanlige lønnsmottakerne. Innstrammingstiltakene har også den effekt at lønnsmottakerne blir færre. I enkelte land har nå ledigheten bitt seg fast på godt over 10 prosent i noen land over 20 prosent. Ledigheten blant de yngste er høyere enn gjennomsnittet.

For eksempel nærmer Spania seg snart 5 millioner arbeidsledige. Etter en økning på 145 000 arbeidsledige i tredje kvartal 2011 så er ledighetsprosenten på 21.56. Noe som er det høyeste tallet siden 1996. Landets laveste ledighet ble registrert i 2007 når den var på 8 prosent. Syv av ti som har blitt arbeidsledige jobbet innenfor bygg og anlegg.

Europas problemer kan ikke løses gjennom innstrammingstiltak alene. Fagbevegelsen anerkjenner at enkelte stats budsjetter trenger å balanseres også med kutt, men det må være en riktig balanse mellom velferd og lønn på den ene siden og skatt på den andre siden.
Partene i arbeidslivet og myndighetene må sammen komme fram til tiltak, på den måten forplikte seg til en felles samfunnskontrakt. ILOs standarder må tas i bruk, for å styrke arbeidstakerrettighetene, legge til rette for sysselsettingstiltak som skaper vekst og føre en velferdspolitikk som er der for de som er berørt av krisa. Vi trenger en politikk som er tro mot den sosiale dialog og trepartsforpliktelsene.　 Slik G20-møtet i Toronto i 2010 slo fast; de var faste i troen på at sysselsetting og inkludering må stå i sentrum i de handlinger de beslutter for å gjenskape vekst og tillit. Det er på tide å omsette dette til praksis.

ILO, FNs organisasjon for arbeidslivet, har markert seg på den internasjonale arena i de økonomiske urolige tider verden har stått overfor siden 2008. Arbeidsledighet, mangel på sosial beskyttelse og fagforeningstrenering er utfordringer for både industriland og utviklingsland. ILOs Agenda for anstendig arbeid spiller en nøkkelrolle i å skape mer rettferdig globalisering og bærekraftig vekst drevet av økt sysselsetting. Organisasjonen driver også globalt bistandsarbeid med faglig samarbeid og kunnskapsoverføring, for å bistå medlemslandene med å slutte seg til, gjennomføre og håndheve de internasjonale konvensjonene og anbefalingene

Europeiske beslutningstakere står overfor vanskelige dilemmaer. Arbeidsledigheten som nå skyter fart i flere Europeiske land må tas på alvor. Den fører til fattigdom og håpløshet. Mange land velger å skjære inn til beinet i de offentlige budsjettene. Arbeidstakerne betaler prisen. Innstrammingstiltak skaper ikke flere jobber. Færre jobber betyr　 færre lønnsmottakere og flere blir avhengige av trygd for å overleve. Ofte en trygd som plasserer folk langt nede på fattigdomsstatistikken. Løsningen ligger i å skape flere jobber. En vanskelig, men uhyre viktig oppgave som må gjøres nå!

Løsningen for Europa må være at arbeidslivets parter sammen med myndighetene blir enige om tiltak som fungerer og som er til å leve med for alle parter. Dette er ikke enkelt, men helt klart en forutsetning for at alle parter skal ha tillitt til de tiltak som iverksettes. Tiden er inne for den store samfunnskontrakten.

(Denne artikkelen ble publisert i Klassekampen 4. januar 2012)